Fra Herdalsetra
De fleste som har gått i fjell og utmark har kommet over tufter, "krasafarne" stølshus og gjengroende beitelandskap. Hva slags tankar gjør vi oss når vi ser forfallet? Er det en nødvendig utvikling, et uunngåelig tap? Eller symptom på politisk vanstyre og kortsiktige løsninger? Og hvordan samsvarer dette med det grønne skiftet?
Hvordan det hele starta
La oss spole litt tilbake; for ca. 5000 år siden kom de første husdyrbrukerne til det som nå er Norge. Etter dem finner vi pollen og helleristninger (skålgroper) i flere seterområder. Når seterdrifta starta slik vi kjenner den i dag, er uvisst, men seterdrift er nevnt allerede i Gulatingslova. Setrene ble etablert der det er gode beiter og vanntilgang. Under Svartedauden i 1347 ble mange setre lagt ned, og først på 1600-tallet tok seterdrifta seg opp igjen. Flest var det rundt 1850, og hvis vi teller med vår- og høststøler var det trulig opp mot 100 000 støler i drift.
I dag er vi vandt med å se dyr på beite innenfor gjerdene. Den gongen var gjerdene til for å holde dyra utenfor. De dyrkbare arealene rundt gården var til åkerbruk og vinterfôr. Gress ble slått og lauv sanka der det var mulig. Opp etter liene lå heimstølene, slik at dyra kunne flytte oppover etter hvert som beitene ble grønne. Utpå sommeren var det buferd til fjellsetra, eller langstølen, der de ble værende til høsten kom og frosten drev dem hjem. Mange steder var buferdstidsdatoen lovbestemt, ingen skulle beite ned graset før andre.
Med lite dyrkbar jord, men rikelige beiter i fjellet, er det lett å forstå at setrene har vært avgjørende for fjell-landbruket helt fram til vår tid.
Det store hamskiftet
Etter 1850 strta industrialiseringa, og i 1856 kom det første andelsmeieriet. Fra 1870 ble gards- og setersmør samla i smørlag/foreninger. I 1881 ble småsamvirkene samla i Den Norske Meieriforeining og senere til Fellesmeieriet. Tiåra etter krigen var prega av effektivisering og økonomisk vekst. Nå ble mjølka henta av mjølkebilen, og mange setre uten bilveg ble avviklet. Vi fikk kunstgjødsel, traktorer, nye redskap og fossilt brensel. Vi fikk også ei ny type ku, Norsk Rødt Fe, som kunne produsere mye mer mjølk. På jordbruksskolene lærte vi at det ga best økonomi om kua står inne hele året, såkalt 0-beiting.
Moderniseringen ga størst effekt hos de store og lettdrevne bruka, og mange småbruk ble lagt ned. Med dem forsvant også seterdrifta.
Alle vil ha gode opplevelser
Parallelt med effektiviseringa vokser det fram nye forbrukertrender. Noen mener at moderne husdyrhold har blitt for industrielt og fabrikkpreget. Husdyra regnes i kilo kjøtt, ikke individ. For mange virker dette frastøtende, og mange velger bort kjøtt som personlig tiltak for klima og dyrevelferd.
Synet av frittgående og fornøyde dyr på setra oppleves godt for mange. Men det er ikke bare dyra som trives på setra. Stadig flere vil på stølsbesøk. Her finner de noe som kjennes rett, noe sant og ekte. De vil treffe seterfolket og høre historier. På den måten er setra en ideell plass for formidling.
Stølsostene intar pallplassene
Det er vel dokumentert at stølsmjølk skiller seg fra annen, sammenlignbar mjølk, og stadig flere seterbrukere velger å øke merverdien av mjølka med å foredle selv. Mjølka inneholder blandt annet flere umetta fettsyrer, mer betakaroten og CLA med mer. Råvarer fra fjellet har mange av tilleggsverdiene den beviste forbruker etterspør, og markedet er langt fra metta. Seterbedrifter og -produkter blir stadig oftere løfta fram som spydspisser, og på nasjonale og internasjonale mesterskap er det altid noen stølsoster på pallplassane.
Det grønne skiftet
Vi står nå midt i et nødvendig grønt skifte. I steden for å spore av på en debatt om drøvtyggere og tarmgass, må vi se på hovedårsaken, fossilt brensel. Transport. Skal landbruket bli grønnere må vi ta med heile produksjonslinja fra produksjons-stedet, frakt, fôring og gjennom dyremagen. Store deler av kraftfôret til norske husdyr er dyrket helt andre steder i verden. Produksjonen legger beslag på både åkerland og regnskog – som er vår viktigste oksygenprodusent og lager for store mengder karbon. Fjellbygdene er omkranset av enorme fôrverdier i fjellet. Om det grønne skiftet ha skal et reelt innhold må vi bruke bruke mer av våre egne areal, og la husdyra høste der vi ikke kan høste selv.
Ny teknologi
Utviklinga skjer fort, og det vil dukke opp muligheter i framtida vi ikke kan se for oss i dag. Bare de siste åra har vi fått nye, teknologiske hjelpemidler. Solceller kan også gi ny aktualitet til off-grid- setre. Og flere tester ut mjølkerobot på stølen og digitale, elektriske gjerder som gjør det lettere for budeiene å holde styr på dyra. Kanskje droner eller kunstig inteligens vil få større betydning for stølsdrifta i framtida? Hvem vet.
Stølsdrift er et politisk valg
Likevel, status nå er fra 100 000 til under 1000 setre, spredt i Fjell-Norge. Hovedtyngden er i Innlandet med Valdres som kjerneområde.
Setertilskudd gjennom Regionalt Miljøprogram kom i 2005. Rammene kunne fylket sette selv. Noen fylker, som Trøndelag, har i flere år gitt et gunstig tilskudd til seterdrift. Dette virker.
Fra 2019 ble det bestemt at det skal være lik minstesats for alle fylker. I 2013 var denne 80 000 fra 4 uker og 100 000 fra 6 uker.
Hvor mange setre, beitedyr som går på utmarksbeiter eller "krasafarne" seterbygninger vi skal ha i framtida er opp til den enkelte bonde, men valget den enkelte tar er avhengig av overordna, politiske mål og virkemidler. Det er målene vi setter oss som skaper framtida.